Dette var mitt første oppdrag for Biblioteksbussen, og her ville jeg utforske måter å lokke barna inn i et univers uten at de selv merket det. Innfallsvinkelen min ble Na’ama, Noahs kone. Jeg tenkte meg en situasjon der Na’ama blir satt til å holde oversikten over alle dyrene som skulle inn på Arken. Hun skal telle alle dyrene og sørge for at det kun kommer to av hver. Til å hjelpe seg har hun en leirtavle der hun setter en strek hver gang et dyr går forbi. En ansvarsfull, men også stressende jobb. Na’ama ble derfor en veldig travel karakter som i starten overhodet ikke hadde tid til å se på barna som nysgjerrig kom mot Biblioteksbussen. Na’ama hadde med seg en hel kurv av plastdyr i alle slags former og fasonger, inkludert noen badeender, dinosaurer og to egg (hardkokte). Med overlegg hadde jeg latt noen av dyrene mangle en partner. Na’ama var dypt konsentrert om å stille opp to og to dyr på lang lang rekke med retning mot døråpningen til Biblioteksbussen og i det hun oppdaget barna, pustet hun lettet ut og sa: «Det var bra dere kom!» Hun ga hver av barna en haug med plastdyr i armene, leirtavlen til et barn. «Kan dere hjelpe meg å holde styr på disse dyrene? De rømmer i et sett, og sjiraffen velter stadig vekk. Dinosauren her har ingen partner, og han prøver å spise hesten hele tiden. Er det noen som har sett den andre dinosauren?» Slik ble barna involvert, nesten uten å merke det selv. Noen telte, og andre tok ansvar for å stille opp igjen dyr som veltet. Enkelte valgte svært kreative løsninger for å skaffe en partner til hvert dyr. En sjetteklassing fikk låne litt leire fra tavlen, og kom så tilbake til meg med et lurt uttrykk i fjeset: «Her er løven!»
Til Biblioteksbussen hører det en blå beholder med mange rom og vinduer – Mimes brønn. Oppi denne kan man legge gjenstander som kan passe til eller utfylle temaet vi jobber med. I Noahs ark-uken lå det en ekte hjortefot og en saueskalle. Etter at Na’ma hadde fått orden på alle dyrene, kunne vi sammen se på tingene i Mimes brønn og diskutere hvilke dyr dette kom fra. Mange barn på Osterøy har foreldre som går på jakt og hadde derfor mye å fortelle om hjortefoten.
